Om å ta valg

I uka som gikk, døde svømmeren Alexander Dale Oen, 26 år gammel. Han var en av verdens beste svømmere. I tillegg må han ha vært et fantastisk menneske, skal man dømme etter reaksjonene dette dødsfallet har vakt. En topptrent, sunn og altså sannsynligvis på alle måter flott, ung mann.

Det får meg til å tenke litt over livet. Jeg fyller 45 om noen korte uker. I disse dager er det 26 år siden jeg møtte mannen min, som fortsatt er mitt viktigste menneske. Like lenge som Dale Oen levde. Selv om jeg skulle være så heldig å få et langt liv, må jeg likevel regne med at jeg er over halvferdig med å leve det.

Jeg tenker at dette er en påminnelse om at vi må gjøre det beste ut av dagene våre. Vi vet ikke hvor mange vi har. Jeg vil vite at jeg har gjort det beste jeg kunne ut av tiden min.

Det har ikke vært sånn alltid, som tidligere nevnt. Jeg har ligget på sofaen og latt livet rusle forbi i noen år. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg var sjuk og ikke klarte annet.

Nå har jeg vært frisk i sju og et halvt år. Jeg har fått nye sjanser til å gjøre ting som gir meg mye glede. Jeg har hatt mange lærerike og spennende oppdrag for avisa – de siste ukene har jeg til og med jobbet litt for sporten! DET hadde ingen trodd om meg for bare et par måneder siden… men det var handball, da, så jeg skjønte da litt av hva jeg drev med.

Jeg har hatt fantastisk morsomme jobber på Hunderfossen, møtt mange flotte mennesker og jeg har fått utvikle meg som formidler.

Og nå driver jeg og får oppfylt en drøm jeg har hatt i mange år: Jeg skriver bok. Ikke en hel bok – jeg er del av et forfatterteam som jobber med et læreverk i norsk. På et ordentlig forlag! I dag har jeg gjort ferdig mitt aller første bidrag, sendes til vurdering og tilbakemelding i morgen. Det kan jo godt hende jeg må omarbeide masse, men jeg har i alle fall kommet i gang! Fantastisk.

For to og et halvt år siden gjorde jeg det kanskje modigste jeg noen gang har gjort. Jeg sa opp en trygg, fast jobb som jeg ikke klarte å trives i. Fremdeles er det spennende om jeg har lærerjobb til høsten, jeg aner ikke om jeg noen gang får fast jobb igjen – men jeg har fått alle disse sjansene, og muligheten til å ta dem, etter at jeg tok den beslutningen. Takk for fantastisk støtte i heimen – “Vi klarer jo det!” er mannen min sitt faste svar når jeg blir litt i tvil. Og vi gjør det. Vi er et bra team, han og jeg.

Jeg er glad i livet mitt. Og jeg planlegger å gjøre det beste ut av hver dag. Man vet ikke hvor mange man får. Det har Alexander Dale Oens skjebne vist meg.

Hopp og sprett og tjo og hei??

I går rullet og gikk meldingen i nyhetene hele dagen: Nordmenn er for tjukke. Særlig unger. De må slankes. Om det er staten som skal slanke dem, eller om man skal tørre å gi dem ansvaret for egen kropp og egne barn sjøl, det var de ikke helt enige om.

Jorunn Sundgot Borgen, damen som er professor i hvordan vi skal spise og trene for å bli gangs menneske og få leve lenge i landet, landet på at dette må være statens ansvar. Og for Guds skyld, FÅ DET INN I SKOLEN!!! Der har man jo som kjent tid og anledning nok til å ta seg av alt i hele verden. Og dessuten er det jo et “luggomt” sted å plassere skylda hvis noe ikke går helt som ekspertene hadde bestemt.

En time kroppsøving (for enkelhets skyld heretter bare kalt “gym”, et ord og et fag som alle under 60 vel har et forhold til – og som ikke blir noe bedre eller mer sympatisk om det kalles “kroppsøving” aldri så mye!) om dagen skal ungene i norsk skole ha. Jaha?

Til orientering står det så ymse til med gymsaler og gymgarderober rundt i landet. Dusjer virker – kanskje, eller kanskje ikke. Jeg har personlig kjkent både mugglukt og uappetittlig gammal svettelukt i garderober på flere skoler. Det er tett-tett timeplan for gymsal med tilhørende garderobeanlegg. Jeg ser dermed ikke helt for meg hvordan man skal kunne avvikle en time daglig gym, fo alle elever,  på en forsvarlig og hygienisk måte rundt om i de tusen skolebygg. Men det er vel en detalj som eksperter og politikere ikke kan være brydd med å ta noe hensyn til.

I området der jeg bor, hadde vi svømmebasseng på skolen. Gang på gang var det snakk om å tømme det, men hver gang klarte foreldrene å vise til behovet for bassenget både for idrettsskole, familieaktiviteter, og også terapi som bassenget var brukt til. Dermed klarte vi å slåss det videre – helt til denne Stoltenberg gikk ut og lovte at bassengene skulle fylles opp. Det vil si – bassenget er fylt opp. Det rødgrønne styret i kommunen bestemte at det skulle fylles opp med betong. Og det er nå gjort. Så det blir vrient å bruke det til særlig mye fysisk aktivitet…

Og så har Sundgot Borgen altså hørt – kanskje til og med tatt inn over seg - at det ikke er alle mennesker som trives med voldsom fysisk aktivitet. Og hennes løsning er at det må være kroppsøvningslærere som styrer denne aktiviteten, fordi de har kompetansen som skal gjøre dette attraktivt og morsom.

Jaha. Da skal jeg få lov til å komme med følgende erfaring, erhvervet gjennom atskillige timer oppkast, svette og tårer: Det finnes ikke mennesker som har ødelagt så mye for mitt forhold til egen kropp og fysisk aktivitet som gymlærere. Kroppsøvingslærere. Fra den sadisten som herjet med oss da jeg gikk i 1.-klasse og han mente det ikke var godt nok før vi helst spydde i timen, og i alle fall var ødelagte av gangsperre i dagene etter, til offiseren på videregående som kastet et blikk på meg og satte 3 omtrent før jeg hadde kommet inn i gymsalen. I mellomtiden hadde vi den overhappy, hyperivrige og sikkert velvillig innstilte sprettloppa på ungdomsskolen som var like overbevisende sikker – HVER gang – på at “Neste gang kommer du over!”. Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg har til dags dato aldri klart å hoppe over en bukk. Enda så sterkt jeg ønsket det.

Gymlærere er spreke og veltrente og trives med å trene. De har et genuint positivt forhold til fysisk aktivitet. Og jeg har til dags dato ikke møtt en eneste som klarer å begripe at det finnes mennesker som innerst inne, og aldeles ærlig, har et annet syn på saken.

De mener at alle egentlig liker å trene, man må liksom bare finne den aktiviteten som man synes er gøy.

Tøvprat.

Alle mine verste skoleminner er fra rom som dette.

Det hadde vært så mye enklere hvis man kunne akseptere at noen er sånn, og noen er slik. Jeg har det i alle fall best med meg selv når jeg kan slippe å ha dårlig samvittighet for ting jeg ikke får gjort noe med. Og helseguruer og trimdronninger bidrar ikke akkurat til min mentale likevekt…

Det er nesten så jeg får lyst til å sette meg innerst i sofakroken med potetgull og cola, bare i protest.

En runde med ettertanke

I dag ser jeg at Salma Hayek, skuespiller og erklært skjønnhet, hadde sånne problemer med “akne” (det er vel det som kalles kviser av oss andre?) at hun i en periode ikke kunne gå ut av huset. Hun ble alvorlig deprimert, står det.

Hvorfor kunne hun ikke gå ut av huset?? Hva hadde skjedd da? Kviser er vondt og plagsomt, det er jeg fullstendig klar over, men det er like vondt og plagsomt innenfor husets fire vegger som utenfor dem.

De fleste av oss er ikke perfekte. Jeg er stor og tjukk, og er ikke glad for å se meg sjøl i speilet. Synes det er vanskelig å finne klær som jeg selv synes er fine, og jeg føler meg i det hele tatt ikke særlig vakker, sånn til hverdags. Eller til fest, for den slags skyld.

Skal jeg dermed sette meg hjemme og bli deprimert og ikke kunne vise meg utendørs??

Da hadde jeg gått glipp av mye. Da hadde jeg ikke fått oppleve alle gode Hunderfossen-oppdrag (selv om jeg ikke passer alle uniformsdelene, men man er da kreativ og fikser det til på en måte!), jeg hadde gått glipp av avisoppdrag som gir meg gode opplevelser og utvider horisonten min, jeg hadde ikke fått med meg den faglige utviklingen i lærerjobben min som innebærer kurs og aktiviteter utenfor eget revir. Jeg hadde kanskje til og med ikke sunget i kor, og dermed hadde jeg vært totalt uvitende om hvilken stor og nærmest rystende opplevelse det er å være med på Skapelsen. Eller Requiem. Jeg må til med kjoler i størrelse telt, for å kunne slippe ut magen og puste skikkelig – men så gjør jeg det, da.

“Trimdronninger” og treningsguruer lover at det bare er å spise mindre og trimme mer, så skal det forsvinne, alt overflødig. Vel, det funker ikke for meg. Jeg blir tøvete i hodet av å tenke slanking. Dette har jeg skrevet om før, det har ikke forandret seg, så jeg nøyer meg med å si at slanking dessverre ikke ser ut til å være et alternativ for meg.

Derfor må jeg leve med meg, som jeg er. Og jeg må tørre å tro på komplimenter jeg får (de drypper inn av og til, tro det eller ei – ), og jeg må lagre dem til senere bruk. Så må jeg bruke de ressursene jeg faktisk har (de sitter mer inni hodet enn utenpå, men det er i grunnen nyttigere på den måten, tror jeg!). Og jeg må tørre å ta sjansene når de byr seg. Selv om jeg godt vet at det nok finnes mennesker som ser på meg og tenker “Uff” eller noe sånt. DERES problem.

Jeg er meg og lever mitt liv.

Men så er jeg ikke plaget med akne heller, da…..

Og noen har SKIKKELIGE utfordringer å leve med. Se “Så som i himmelen”, der kan man lære litt av hvert.

Påskekrim

Jeg er, som tidligere vel nevnt, en lesehest. I det daglige har jeg som regel ikke tid til å lese så mye, men jeg er god til å bruke de lukene som finnes!

For travle mennesker er novellesamlinger en gave. I år har jeg faktisk gått til innkjøp av ikke mindre enn tre påskekrim-novellesamlinger. Forlagene har skjønt at det passer for folk som meg. Jeg hev meg over Cappelen Damm sin først, for der står det litt videre om hvordan det går med Lahlums K2 og Patricia. Han var så ugrei å la det henge litt i lufta på slutten av Katalysatormordet, så det er fint at han landet det litt nå. Og så har han snekret det til så viselig at det er utviklingspotensial videre. Og altså en liten smakebit i Cappelen Damms påskekrimsamling.

Juritzen sine samlinger, fra 2010 og i år, kom også ruslende i postkassen. Jeg er en netthandler – KAN ikke gå inn i en bokhandel, jeg går bananas og kjøper mer enn jeg har godt av. På nettet redigerer jeg handlelisten sin når jeg ser sluttsummen, før jeg trykker “Betal” – så for meg er det faktisk mer fornuftig.

Og jeg skal lese i påsken. Hjemmepåske er deilig! Alle fasiliteter som vanlig, og god tid. Jeg skal riktignok lese og vurdere noen stiler før jeg går i gang med krim for alvor, men det er bare for å rydde tid til nye utfordringer som kommer etter påske. MYE morsomt skjer i jobblivet mitt for tida – detaljene ikke helt klare til offentliggjøring enda, men jeg skal i alle fall i gang med å realisere en årelang drøm om å skrive

Det er i det hele tatt helt greit å være meg for tida! Litt skummelt å si sånt – plutselig kan det snu. Men jeg nyter de gode og spennende dagene, og samler energi og overskudd som kan brukes hvis verden blir vrang og vrien. Og nå går dagene og ukene fort fram til sommerferien. Da skal jeg – tuddeluu- på cruise! Og det har jeg ikke gjort før. Horisonten utvides stadig, og det er i grunnen ganske interessant!

Men først er det bare å ønske oss alle en god påske, være obs på hva dagens aviser og nyhetssendinger bringer (sjekk datoen!), og ellers gjøre hyggelige ting i størst mulig utstrekning.

Hurra, det kom folk!

Jeg hadde en utrolig opplevelse i Sør-Fron kyrkje da vi framførte Requiem der i går. Lang dag, først fem timer korøvelse og så halvannen time konsert – men ÅH så deilig! Altså, jeg bruker jo massevis av ord hele tida, men jeg kan ikke det ordet som beskriver den opplevelsen.

Og vi kom inn i kirka, og der satt det mange mennesker og ventet. Og de tok imot det vi hadde – ingen hadde sukkertøy i knitrepapir, ingen hadde glemt å slå av mobiltelefonen sin, ingen gneldreunger som lurte på om der var feeeerdig snart – bare oppmerksomme, lyttende mennesker som hørte på dette fantastiske verket som Iver Kleive har skapt. Og INGEN klappet mellom satsene. Men da vi var ferdige, DA klappet de, da!

Og det følte jeg faktisk var fortjent. Ragnar Rasmussen ledet oss gjennom, klar og tydelig, og hadde kontroll som om han spilte på et intrument. Og det gjør gode kordirigenter – de spiller koret sitt som et instrument. Ad Cantus er vant til det – Åshild Alette Haugstad som er deres faste dirigent, gjør det på samme måten. Og mange av oss andre har opplevd det med andre dirigenter i andre kor – men likevel var det en fantastisk opplevelse å få være en del av instumentet til Ragnar Rasmussen i går.

I kveld er det siste konsert. Jeg tar med godfølelsen fra i går, og lommetørkle, og gleder meg til å være en liten bit i instrumentet en gang til.

Og så håper jeg folk kommer. Jeg tror de vil like det.

Og høyt der oppe - Iver Kleive, som har komponert mye fantastisk musikk, blant annet Requiem.

Åshild og Ragnar er nok noe bortimot en korsangers dream team på dirigentplassen!

Her står alt du trenger å vite for å høre oss i kveld. Husk sommertid!

Lat det evige ljoset skina!

Det nærmer seg! I ett år har vi øvd på Iver Kleives Requiem, med øvingshelger omtrent en gang i måneden. “Vi” er regionkoret Ad Cantus, og så er vi en del heldige mennesker som får være med på dette prosjektet, selv om vi ikke er med i koret til vanlig. Selveste Iver Kleive, som er har skrevet verket, skal spille orgel på konsertene på lørdag og søndag denne uka. Iver Kleive er en mann som er på plate og på plakater, som vi ser på TV og hører i radio. Han er berømt. Han er dessuten en hyggelig fyr, og skriver fantastisk musikk, har jeg oppdaget dette siste året. Jeg er full av respekt.

Verket Requiem er tilegnet blant annet ofrene etter World Trade Center-katastrofen i 2001, soldater som kommer hjem fra FN-oppdrag i kiste med flagg på, og nå senest går nordmenns tanker gjerne til ofrene etter 22. juli.

Et “Requiem” er en dødsmesse, og hoveddelen av dette requiemet har tittelen Dies Irae. Den onde dagen. Det er mye mektig musikk der. Dystert, men flott. Og så blir stemningen litt lettere etterhvert, og siste sats er “Lux Aeterna”, Det Evige Lyset. Der uttrykker han et ønske om at de døde må finne nåde. Tekstene er delvis på norsk og delvis på latin – det er fullt mulig å følge med i hva som sies!

Dirigent-helten Ragnar Rasmussen skal lede oss alle gjennom dette digre verket!

Jeg gleder meg. Aldeles vilt og uhemmet. Det er en ubeskrivelig glede å få være med på å framføre musikk av denne typen, og jeg er veldig spent på hvordan det skal bli i Sør-Fron Kyrkje på lørdag, der har jeg aldri sunget før. Lillehammer kirke kjenner jeg bedre, der har vi også hatt en øvingshelg – men det er likevel en stor ukjent faktor – kommer det noen og hører på oss? Få eller mange? Hvordan kommer de til å like det de hører?

Og jeg gruer meg til mandag morgen. For da er det slutt på denne opplevelsen.

Den tid, den sorg.

Først: syngehelg! NYT denne smakebiten:

Like

Bli den første til å like denne artikkelen.

Hvorfor går du (eller går du ikke) Birken?

Ikke noe for meg: Ikke alene, ikke i flokk og SÆRLIG ikke på tid!

Det diskuteres på Facebook, etter at ikke mindre enn TO helger nå har blitt brukt på diverse Birkebeinerrenn. Halvbirken, Ungdomsbirken, Fredagsbirken og SelveBirken, vet ikke om det var flere, men det var det kanskje. Alltid en mulighet til å lage en ny vri ut av et vellykket konsept! Og nå snakker vi bare om ski-delen. Bare vent, litt ut på året kommer både sykkelutgaven og de som springer på beina. Det er skikkelig “in” å gjennomføre de også. ALLER tøffest er de som kommer seg gjennom alle tre på et år.

Så hvorfor går jeg ikke? Eller sykler? Eller springer?

Bortsett fra at selve det å gå på ski er bortimot det mest meningsløse jeg vet om, hvis det ikke er nødvendig som transportmiddel (for min del: 20 minutter til og 15 minutter fra hytta, i gjennomsnitt en gang pr vinter), ser jeg et par andre grunner også. Først noen argumenter fra kommentarfeltet på Facebook, der det nevnes grunner som prisen, køen over fjellet og mediejippoet. Noen nevner også at Birken kan være et veldig fint mål for den som trenger noe å trene mot, og den skjønner jeg. Nesten.

Det går fint an å trene uten at man absolutt må ha noe å trene til eller mot. Det har jeg gjort i 5-6 år, har ikke blitt sprekere, tynnere eller gladere, men jeg har da i alle fall trent. Det skal jo være så viktig for alt. Og de sier man begynner å like det etterhvert, så det venter liksom jeg på, da. Og jeg trener IKKE i “klasser” med musikk dundrende langt over forsvarlig nivå, jeg rusler alene rundt enten i styrkesal eller med stavene langs veien, lydbok eller noe annet behagelig i ørene, og ellers fornøyd med mitt eget selskap. Jeg skjønner ikke de som påstår det er så flott/nyttig/hyggelig/nødvendig å trene sammen med noen.

Og det der med å gå i kø over fjellet, det skjønner jeg i alle fall ikke helt poenget med. Heller ikke skjønner jeg at det er så attraktivt at det blir fulltegnet på null tid, og at folk betaler over tusen kroner. De som er kjappest med å melde seg på, betaler i overkant av 1100 kroner, de som bestemmer seg litt sent må ut med over 1400 kroner for å få gå over fjellet akkurat denne dagen. Jeg har også HØRT (men altså ikke selv sjekket ut) at det blir litt ekstra moms og oms og tillegg på overnattingsprisene i områdene der skiløpere kan tenkes å sove.

De samme innvendingene har jeg mot sykkelbirk og springebirk. Men det skal sies, jeg har i det hele tatt liten sans for å gjøre ting i flokk. Det eneste jeg ser vitsen med å gjøre i flokk, er korsang. Det ville bli et pussig kor hvis det ikke ble utført i flokk. Men der er det tross alt ikke en konkurranse om å komme først, det er mer en sånn “sammen mot målet”- ting. Og det er vel en forskjell.

Men så strekker ikke konkurranseinstinktet mitt seg lenger enn til et sterkt behov for å vinne Trivial Pursuit heller, da. Alt man blir kald (eller ubehagelig varm) og sliten av, kan de bare ha for meg!

Fruen i flokk: Dette er sånn flokk som jeg forstår poenget med.

TV-dag….

Jeg har vært så fornøyd med at jeg har vært frisk gjennom hele vinteren. Magevirus på vill ferd i befolkningen og influensa i utbrudd har vært blant de tingene jeg glad og fornøyd har lest om i avisen og ikke kjent på kroppen. Ikke såpass som en liten forkjølelse har funnet meg!

Før nå. Og om dette er en ugrei forkjølelse, eller en grei influensa, vet jeg ikke. Men sjuk er jeg i alle fall. Litt feber (og her kommer mine maskuline sider fram: LITT feber gir meg en følelse av å være omtrent sykest i verden, og jeg har den største medlidenhet med meg selv), mye snørr og vond hals, samt en følelse av at noen har gått over kroppen min med teppebanker, dog uten å bruke alle sine krefter til å slå.

I går var det i grunnen bare en aktivitet som var aktuell: TV-seing. Jeg prøvde meg på å strikke litt ved siden av, men det ble for mye å holde styr på. Så prøvde jeg å lese litt, men det gikk heller ikke så bra. Dermed ble det TV.

Vanligvis ser jeg lite på TV, så det var ikke snakk om å sitte og se gamle ting som har gått i reprise ørten ganger – det meste var nytt for meg. Og en nedtur, stort sett. Det sendes mye søppel på TV! Amerikanske barne- og ungdomsserier som er dubbet av norske ungdommer som høres ut som om de har fått streng beskjed om at den som puster, blir stemt ut. Det går i et tempo og med en stemmebruk som får meg til å få kvelningsfornemmelser.

Så er det alle disse voksne som tar med tv-teamet inn i livet sitt. Om det er huset som må pusses opp, økonomien som er på feil jorde eller bare kroppen som skulle hatt en runde med fettsuging og sminketips, er det i de fleste tilfeller (har jeg inntrykk av) enkle sjeler som ber oss inn, som sikkert trenger hjelp, men som vel absolutt kunne fått den hjelpen uten et kamera og en hypervellykket programleder på slep?

Nå ble jo gårdagens TV-monotoni heldigvis avbrutt av et politisk Drama Fra Virkeligheten, da Audun Lysbakken overtok alle kanaler for å fortelle at han “tar ansvar” og går av. Hva annet kunne han gjøre? De tingene han kom med om pengetildeling til venner og en del annet som han har “funnet ut av”, hadde garantert stått i avisen uansett i løpet av kort tid, og da hadde han vel ikke kunnet gå av på den måten han gjorde i går – med hevet hode og, som det så ut til, overbevist om at han egentlig har rett, og at han er den kloke som gir seg. Da haddde han vel mer blitt kjeppjaget. Blir spennende å se om SV fremdeles synes det er greit å ha ham som leder – han har vel muligens ikke den største stjernen utenfor SV-kretser. Men de får nå gjøre som de synes er beste, dette skal ikke Stoltenberg eller jeg legge oss opp i.

Men jeg husker da Manuela Ramin Osmundsen måtte gå – i en sak som jeg husker som mindre dramatisk enn denne. Hun hadde ikke brukt noen sine penger på egne interesser, hun hadde bare ansatt en venninne hun mente kunne gjøre en god jobb. Så hadde hun kjørt en kritikkverdig ansettelsesprosess, og hun fortalte ikke alt til sjefen sin. Så langt ikke så langt unna det jeg oppfatter som essensen i den aktuelle sitasjonen, bortsett fra at Lysbakkens departement altså har bevilget penger på tvers av regelverket.

Ramin Osmundsen fikk IKKE gå av med hevet hode, og hun fikk ikke stående applaus og fantastiske attester på hvor glitrende leder hun var. Hun fikk nærmest en offentlig fot i rompa, fra det samme departementet og fra samme statsminister.

Jeg ser ikke helt forskjellen i sak, selv om den sikkert er der.

Men i dag skal jeg ikke se på TV, med mindre det blir mer politisk halloi. I dag skal jeg se om jeg får samlet tankene til å gjøre noe litt mer interessant. Og da begynner jeg vel faktisk å bli frisk

Nine million bicyckles in Beijing….

…og en million av dem i Amsterdam.

Det snakkes om at vi bør sykle mer her i landet, og jeg har inntil nylig vært en av dem som har ment dette var en god løsning for kropp og sjel og miljø.

Etter å ha tilbragt noen dager i Amsterdam, er jeg ikke så sikker lenger. Det er i alle fall ikke særlig trygt å være fotgjenger i et sykkeldominert miljø! Som guiden på bussen sa: “Watch out for bicykles. They don’t stop for you. They kill you.” Og jeg tror det kan være noe sant i det, gitt. I en situasjon hvor en buss og en sykkel kom i konflikt om hvem som skulle kjøre først, var det IKKE bussen som vant.

Det er egne sykkelbaner langs alle gater i Amsterdam. Mønsteret er kanal i midten (gjerne med husbåter langs kanten), sykkelparkering på kanalkanten, bilvei, sykkelbane og fortau innerst mot husveggene. Problemet er bare at det er ikke plass til alle syklene på sykkelparkeringen, så de står gjerne på fortauene også. Dermed må fotgjengerne trekke ut i sykkelbanen, og det er rett og slett lite populært. Det klinger i aggresive sykkelbjeller overalt. Og de bryr seg IKKE om at folk er turister og uvante med å forholde seg til sykler i alle retninger.

Det er sykler overalt. Se godt etter, så ser man utrolige steder å parkere sykler!

Men det var litt interessant å se på alle disse syklistene også. Sykkelen ser liksom ut til å bare være en forlengelse av kroppen. Nordmenn som sykler til jobben, har gjerne treningstøy på seg, hjelm og refleksjakke (og sykkelsko hvis de er skikkelig sporty og gjerne vil vise det), og går på med dødsforakt. I Amsterdam sykler man til jobben i arbeidstøy, om det er dress og slips, kort skjørt og pen bluse eller dongeribukse og t-skjorte. Sykkelhjelmer så jeg bare to av, og jeg er for dårlig i matte til å prøve å regne ut hvor stor promille av totalt antall syklister det utgjør. Null komma null null noe, tenker jeg. Og sko!! Pumps med 7 cm hæler, støvletter til langt over kneet, tresko, sandaler, dress-sko, joggesko og converse er gangbar valuta, alt sammen. Noen sykler var av typen med barnesete, barnevogn, hundebur, handlekorg og ellers det som måtte passe sykkelens eier, og på syklistenes rygger, skuldre, albuer og halser hang diverse sekker, vesker og bæreposer. Fascinerende. Og de har propper i ørene, de snakker i telefonen, de skriver tekstmeldinger og de ordner klærne sine mens beina går opp og ned og driver syklene framover.

Men særlig enkelt å være fotturist er det altså ikke.

ELLERS var Amsterdam et meget hyggelig bekjentskap, så når jeg kommer over dette lille sykkelsjokket, skal jeg nok dra tilbake og glane litt mer!

Gleden ved å lese

Jeg er en svoren bokvenn. På nettstedet Bokelskere har jeg laget en liste over alle bøkene jeg har lest, og jeg har tatt med rubbel og bit av det jeg husker å ha lest fra jeg var liten. På lista står nå 452 bøker, men det er med de bøkene jeg enten leser nå, eller de jeg ønsker meg å lese. Dessuten også oppslagverk som jeg har lagt til. Uansett er det mange bøker, synes jeg, selv om det er flere brukere som har tusenvis av bøker på sine lister.

Å lese er å reise til steder man ellers ikke hadde kommet. I et foredrag jeg hørte med Inge Eidsvåg, sier han (gjengitt litt fritt etter hukommelsen!) at vi fødes med mulighetene til tusen liv, vi ender opp med å ha levd ett av dem – og så kan man få tilgang til mange flere ved å lese. Mer om det her! Det gir meg mulighet til å oppleve, tenke, lære og utforske ting jeg kanskje aldri hadde kommet på å lure på ellers. Derfor er det også viktig å ta sjanser av og til, lese noe som kanskje ikke ser veldig interessant ut, i utgangspunktet.

En av disse overraskelsene fikk jeg da jeg (egentlig i mangel av noe annet) gikk i gang med lydbokversjonen av Kari Hesthamars “So long, Marianne”. Det er en bortimot dokumentarisk og biografisk bok om Marianne, som bodde sammen med Leonart Cohen på den greske øya Hydra noen år rundt 1970. Jeg trodde dette var en dustete ungdomsbok, og ble gledelig overrasket da jeg oppdaget at dette var en spennende historie som tok meg med til en gresk øy der jeg møtte mennesker som levde sine liv på en måte jeg aldri kommer til å oppleve. Men det skal sies, et par ganger begynte jeg nok å sysle med tanken på hvordan man i våre dager kunne ha flyttet til en gresk øy for litt lang tid. Akkurat nå for tida er vel ikke det akkurat en god ide, men kanskje man kunne ta ideen med seg til et annet spennende sted? Kanskje det ligger en mulighet for ett år, eller så, med en annen type liv ett eller annet sted?

Den siste krimen jeg har lest, var Hans Olav Lahlums “Katalysatormordet”. Jeg liker krim, særlig når jeg opplever et miljø og et plott jeg forstår, men likevel sliter litt med å se løsningen. Sånn var denne boka, og det var bare behovet for å sove og spise, og det at jeg faktisk måtte på jobb, som gjorde at det tok meg to dager å lese den. Den er lettlest selv om den ikke er overfladisk og enkel, og den er faktisk også full av humoristiske vendinger. For eksempel skildres en av karakterene som en mann som i tillegg til sine øvrige dårlige sider også var mangeårig medlem av Høyre… forfatteren er SV-politiker, så jeg kan godt tenke meg at han synes Høyre-medlemskap er en dårlig egenskap. Og jeg klarte ikke å løse mysteriet før like før politietterforskeren selv fant ut av det, så jeg er godt fornøyd!

Og nå har jeg ferie, og jeg skal lese bøker. Men jeg skal også ut og oppleve andre ting, så vi får se hvor mange sider det blir – jeg har i alle fall massevis av lesestoff liggende og vente på meg, så det er bare å hive seg i gang.

Den som er glad i å lese, trenger aldri å kjede seg. Og for den som synes det er vanskelig å lese, finnes det lydbøker. Jeg “leser” forresten massevis av lydbøker selv om jeg ikke akkurat lider av lesevansker, fordi det gir meg muligheten til å få med meg litteratur av de forskjellligste typer mens jeg gjør andre ting – for eksempel kjedelige ting som å trene eller å drive med husarbeid. Den eneste bokklubben jeg er med i, er en lydbokklubb. Så værsågod, sitter du der i grisevær eller har brukket et bein eller av andre grunner ikke bedriver aktiv virksomhet inne og ute, er herved tipset overbrakt. Les en bok!